Del 2. "Å tegne er å se"

A) To blindkonturer:

B) To modifiserte konturtegninger:




Kontur ved å se på motivet:




C) Kontur med skygge:



D) Studie:



E) Perspektivtegning:

Refleksjon

Materialer

Ved å bruke ulike redskaper til tegning vil man oppnå ulike uttrykk. Verktøyene vi benyttet oss av i ”å tegne er å se” var blyanter med forskjellig hardhet, kull, kritt og tusj. Vi testet også papir med ulik struktur og tetthet, grovt, porøst og glatt. Redskapene har egenskaper som egner seg til ulike formål. Med kull vil man få en dyp sortfarge, men den egner seg ikke like godt til en presis strek. Når det gjelder blyanter spiller hardheten på blyet en rolle. Jo bløtere blyant man bruker, jo mer bly overføres til papiret. Dette gir mørkere gråtoner. Hardere bly gir en mer eksakt linje samtidig som det er vanskeligere å viske bort. Trykkblyant passer godt til tegninger der man bruker linjal og dersom nøyaktigheten er viktig. Ved å bruke trykkblyant på perspektivtegning får man linjer som er like tykke, og blyanten sklir fint langs med linjalen. (Merk at trykkblyanter også har ulik hardhet på blyet).

Utforskning med kull:

Det er viktig å tenke på hvilke materialer og redskaper man tilbyr elevene i undervisningen. Når man tegner bruker man finmotorikk, og barn utvikler denne motorikken i ulikt tempo. Hvis du som lærer skal tilrettelegge og gi alle elevene gode forutsetninger for å lykkes med tegning, er det avgjørende å ha kunnskap om ulike redskaper og materialer. Man burde for eksempel ikke sette elever til å tegne perspektivtegning med kull. Samtidig bør man også sørge for at elevene får kunnskap om og testet ut ulike redskap og materialer.

Å tegne

Når vi tegnet konturtegningene var den største utfordringen å gjengi linjene til objektet uten å tegne på ”gammel vane”. Dette ble tydelig på den modifiserte blindkonturen av ansiktet, der spesielt øynene fikk samme form hver gang. Når jeg førte hånden på arket og kom til det punktet der jeg skulle starte på streken til øyet, brøt jeg observasjonsprosessen og tegnet en øyefasong helt automatisk. Selv om jeg ikke tittet på arket mens jeg gjorde dette, tegnet hånden uten at jeg gjenga linjene som jeg faktisk så. I stedet ble øyet på tegningen et uttrykk for min generelle oppfatning av et øyes form. I følge Anny Haabesland og Ragnhild Vavik skjer automatisk gjengivelse av en form fordi vi bruker lagrede skjemaer når vi tegner (Haabesland & Vavik, 2000, s. 162).

Tegneskjemaer lager fra vi er barn. Viktor Lowenfeld har kategorisert aldersgruppen 7-9 år som skjemaalderen (Lowenfeld i Haabesland & Vavik, 2000, s. 142). I denne perioden har vi laget tegnesymboler (skjemaer) for begreper som vi tegner gjentatte ganger når vi skal uttrykke begrepet.  Å videreutvikle barns tegneferdigheter innebærer at de får utfordret de skjemaene de allerede har laget, og får mulighet til å lage nye. Haabesland og Vavik mener at om barn ikke får motivasjon til å forandre sine skjemaer, vil det feste seg og bli en stereotyp gjentakelse (Haabesland & Vavik, 2000, s. 147).  Som lærer er det derfor viktig å gi den motivasjonen og engasjementet elevene trenger for å utvikle sine skjemaer.

Fra strek til form

Gjennom arbeidet med konturtegningene ble jeg kjent med linjene til objektet før jeg skulle tegne studien. Det ble også en prosess der jeg jobbet for å frigjøre meg fra eventuelle tegneskjemaer som forstyrret gjengivelsen av objektet. Jeg ble bevisst på objektets faktiske form og linjer og utviklet en tryggere, men ny strek. Studien ville nok vært mindre naturtro om jeg hadde droppet dette forarbeidet.   

Det var gøy å tegne blindkonturer. Strekene på arket ble en overraskelse hver gang. Jeg tenker at denne øvelsen må være god for elever som har nådd det Haabesland og Vavik kaller tegnekrisa, gjerne i 12-16års alderen (Haabesland & Vavik, 2000, s. 174). Å arbeide på måter der prosessen er viktigere enn resultatet kan kanskje være forløsende for de som har opparbeidet en selvkritisk holdning. I følge Bull-Hansen kan en motarbeide tegnekrisen ved å jobbe med materialer og teknikker som kan virke utfordrende (Bull-Hansen i Haabesland & Vavik, 2000, s. 175). Med økt sosialt press i våre dager blir jeg heller ikke overrasket dersom elever møter tegnekrisen i yngre alder enn 12 år, noe som gjør dette aktuelt på barnetrinnet. Dette håper jeg på å få undersøke nærmere i praksis.

Kilder:

Haabesland, A. Å., & Vavik, R., (2000). Kunst og håndverk: -hva og hvorfor. 
                   Bergen: Fagbokforlaget.